Skrevet av Alexander Urrang Hauge
Selv har jeg aldri hatt forståelse for fotball. Jeg kan ikke offsideregelen, jeg har ikke noe lag, jeg har ikke en mening om innføringen av VAR. Jeg uttrykker ikke følelsene mine gjennom opp- og nedturer i premiere league. Jeg synes omgangene er for lange.
Jeg prøvde meg noen år, med et vard-lag på Solvang. Treneren vår het Løvereide. Faktisk er jeg usikker på om hadde et etternavn. Han gikk i en mørkegrønn jakke, med oransje innerfor og med HMV-logo på brystet. Løvereide røykte rullings og hadde snille øyne. Når vi sto på sidelinja og skulle bli byttet innpå hold han den ene hånda på skulderen min. Og han trengte ikke si når vi skulle løpe innpå. Vi kjente på den hånda og at den sa: “Spring nå, spring som faen!”
Jeg kunne ikke trikse, og brillene mine forhindret ethvert heade-forsøk. Men jeg kunne sitere vard-kassetten ordrett og etterligne Olav Stedje. I forsvar var det så fristende å varme hendene i lommene at Løvereide beordret Mamma til å tette lommene med sikkerhetsnåler.
Men en dag forsvant Løvereide med både rullings, godhet og mørke briller. I stedet fikk vi en annen trener som skreik seg hes gjennom både trening og kamp. Godt var ikke lenger godt nok. Vi skulle vinne nå. Selv sikkerhetsnåler fra Mamma holder ikke under slike forhold.
Men så var det altså en annen Vard-mann. Torbjørn Sæbø. Noen mennesker svinner hen, ansiktene forvitrer etter at de er borte. Mens andre biter seg fast i hukommelsen. Du husker blikket, smilet, stemmen og faktene. Jeg husker Torbjørn som om det var i går. Når Torbjørn var ivrig endret toneleie seg slik at det ble litt nasalt og gikk opp en oktav. Han kjørte en rød Ford Sierra med sportsseter og “Vard, så klart”-klistermerke i bakruta. I helgene kjøpte han potetkaker og melkesjokolade. Under treningene eller i garderoben støttet han ofte hendene på hoftene. Den spydige og sjarmerende dobbel-dusj-pubertets-rappkjefta-bråkebøtte-gjengen kalte den posisjonen for to-finger-grepet. Det var nemlig slik Torbjørn sto. Med pekefinger og langfinger i retning magen, to fingre krøllet og tommelen bak mot ryggen. “Opp på ternå å jobba, guttar!” brølte Torbjørn gjennom regnbyger og nordavind på eller annen gymnasbane.
Selv spilte jeg aldri på Torbjørns lag, men det gjorde vennene mine og jeg lyttet og lo mens jeg ventet i garderoben eller på sidelinja.
Men Torbjørn var også filosofen, organisasjonsbyggeren, den reflekterende og analyserende. Han kunne komme inn på gutterommet og stille de store spørsmålene. “Hva skal dere bli, hva er livet, vet dere hvor deilig det er å være ung?”, kunne Torbjørn spørre.
