Skrevet av Helge Toft
Selvsagt kan det godt vær at eg huske feil. At det egentlig va sol fra ein djupblå himmel. At det va full indian summer. At haugesunderane låg og plaska i Eivindsvatnet. Solte seg i bar overkropp. Grilla i kver einaste hage i heile byn.
Men eg tror altså at det regna. Det føltes i hvert fall sånt. At himmelen ramla ner. At det va mørkt. Surt. Kaldt. At høsten og vinteren kom dundranes inn fra havet. Denna oktoberdagen i fjor.
Nerrykk.
Ner.
Rykk.
Foto: Samuel Svendsen.
Vard rykke ner. Sjøl ikkje Kjell Sture. Bånnsolide Kjell Sture. Konne klara det. Holda goe gamle Vard i norsk andredivisjon. Nerrykk. Bort. Vekk. Inn i tåkå. Ut i mørket. Og inn i norsk fotballs parantesdisvisjon.
Eg rusla. I regnet (?). Ut porten på Haugesund Stadion. Tung te sinns. Og registrerte i dagane som fulgte. At folk der ute. Til og med mine egne «venner». Va enige. Om at nå konne Vard flytta seg. Ikkje bare ut av oppmerksomheten. Men ut av lyset. Inn på Sakkestadbanen. Eller ennå bedre. Legg ner skiten. Få det vekk. Det e nok nå.
Og eg kjente at det såra meg. Va det virkelig bare minnene me sko ta med oss videre? Fantes det ikkje håp? 80 stk på siste hjemmekamp. Det ekje mær enn at samtlige får plass i bussen te Bleikmyr. Eller inni ballbingen utanfor Vardhuset. E me ikkje flerre? Ingen som bryr seg? E eg aleina? Ja. Då kan me vel bare legga ner. Skiten. Det ekje verdt det. E det vel?
Men så kom altså vinteren. Med dei klare. Fine. Dagane. Med den uendelige blå himmelen og det gnistranes vinterlyset. Og så kom Kolla. Med smilet. Og selv om dei aller fleste va enige. Om at nå tar me den tiå det tar. Bergenslagene e nok for sterke i år. Me må bjynna på nytt her. Halva laget e gone. Så stod han der. Kolla. I frost. Kuling. Sludd. Snø. Og brølte. Med stemmen som sprikke. Gong på gong. Reiv og sleit. I unge guttar og slitne menn. Og når våren kom. Og vår blei te sommar. Såg me det alle sammen. At detta konne jo bli no! Me må bare rista av oss naboen i gult fysst.
