Skrevet av Espen Severeide
Siden 2000-tallet har klubben bare fått opplevd opprykk to ganger. Første gang i 2003. Da ble det opprykk fra 2. divisjon til 1. divisjon. Ni år senere kom opprykk nummer to, også denne gangen til nest øverste nivå i norsk fotball. Dessverre ble gleden kortvarig begge gangene, med påfølgende nedrykk i 2014 og 2013.
2018 ble kanskje den mest skuffende sesongen Vard har opplevd på lenge. Nedrykk til 3. divisjon var en uvant kost for klubben. Grep måtte gjøres.
Som spiller var jeg så heldig at jeg fikk være med på opprykket i 2003. Det er en sesong og en opplevelse som ennå sitter godt forankret i minnet. Som en del av trenerteamet i 2019 håpet jeg å kunne få være med på en slik opptur nok en gang.
Ambisjonene om snarlig retur til 2. divisjon var klokkeklar fra klubbens side. En god sesongoppkjøring ble unna gjort, og 14. april begynte ballen å rulle for alvor igjen. Vi snakket mye om en god start, og en bedre start enn 5-0 borte mot Strømsgodset 2 kunne vi vel knapt håpe på. Den gode starten fortsatte, med fem strake seire og tabelltopp mot byrivalen Djerv 1919. Der fikk vi den første smellen, og tabelltoppen var plutselig ikke vår lenger.
Slik fortsatte våren. Djerv 1919 et lite hestehodet foran oss og et kobbel av Bergens-lag. Til sommerpausen var vi fremdeles bak Djerv 1919, men likevel såpass nærme at vi visste vi kunne ta dem igjen.
Erling Myklebust gjorde dette mange ganger i 2019, nemlig å sette ballen bak en sjanseløs keeper.
Første seriekamp etter ferien startet borte mot Valdres. 11-0. Klinisk, effektivt og i angrepsposisjon. Hver mulighet vi hadde til å sette Djerv 1919 under press skulle vi ta. Djerv spilte uavgjort borte mot Os. Plutselig to poeng nærmere.
Neste serierunde hadde vi Os hjemme, dagen etter at Djerv tok imot Brann2. Bergenserne påførte gultrøyene sitt første tap, og vi hadde mulighet til å gå forbi. Slik gikk det ikke. I en berg- og dalbanekamp får vi vårt eneste hjemmetap. 3-2, vinnermålet til Os på overtid. Det kunne ikke svi mer.
Det tapet kunne ha knekt oss. Mange var skuffet, over egen innsats og at vi ikke klarte å ta vare på den muligheten vi fikk til å gå forbi Djerv igjen. Helgen etter ventet en tøff bortekamp mot et poengjagende Vestfossen. Vi valgte å se framover, fokusere på våre oppgaver, og angripe den kampen skikkelig. Vi visste at banen til Vestfossen var i veldig dårlig stand, og at det ville være vanskelig for oss å få til vårt vanlige spill. Vi måtte hente fram andre egenskaper for å få med oss tre poeng hjem.
